Om å bli inspirert av norsk poesi

inspiredMange forfattere og poeter belager meg nesten ene og alene på å skrive dikt på ren inspirasjon og ting som faller dem inn, ofte basert på følelser av hva som er riktig, mens andre skriver konkret og mer på erfaring. Hvis man tar utgangspunkt i den første måten å skrive på, er Norge og naturen, været, arkitekturen her, en avgjørende faktor for å klare å skrive noe godt. Inspirasjonen blomstrer spesielt om høsten, og kanskje om våren. Og om sommeren. Ja, det er som oftest noe å la seg inspirere av i Norge. Derfor er sikkert mange store poeter fra Norge opptatt av å skildre og la seg inspirere av naturen. Det er mørkt i Norge, men også vakkert. At det er mørkt og vakkert sier seg selv at er en bra kombinasjon for poeter som ofte spiller ene og alene på følelser, istedenfor en klar og oversiktlig handling. Poesi uten følelser er så godt som ingenting verdt.

Når det er sagt, kan man kanskje mene at det er logisk å tenke at det er vanskelig å la seg inspirere av norsk poesi når det er så godt som ikke-eksisterende i det store verdensbildet. Men dette stemmer ikke. Poesi er vakrere enn mye annen, fordi den er mørk og følelsesbasert. Det handler sjeldent om kjærlighet, men ofte om ting som kanskje ikke skrives like mye om i andre land. For eksempel natur, mental “tilstand” eller humør, og kanskje det mørke og litt dystre, men samtidig ikke destruktive. Det virker som om norske poeter er mer opptatt av å fortelle noe om virkeligheten, og si noe om menneskesjelen, fremfor å dyrke noe, for eksempel kjærligheten, som mye poesi alltid har tatt for seg. Det er ikke viktig å fremstå direkte estetisk og pent, men poetisk og til tider vakkert. Dette kan også være dystert.